Snart et halvt år på tur!

Det er søndag 25.oktober og høsten er over oss her vi ligger i Les Sables-d'Olonne i Frankrike. Stormen Austen har rast forbi med kraftig vind, regn og høye bølger ute i Biscayabukta. Klokka er stilt tilbake til vintertid og vi har vært på tur i over 160 dager. Om under en måned har vi altså vært på tur et helt halvt år! Det hadde vi ikke trodd for et år siden!

Etter å ha vært på farten med høyt tempo helt siden vi ankom Danmark, har vi de siste ukene tatt ned tempo betraktelig. Kroppene har sagt fra om at de trengte pause, så vi har hatt noen lengre opphold og tatt én dag av gangen. Det er fort gjort å jage neste stopp og glemme å nyte stedet man akkurat har ankommet.

Venter på værvindu

Vi kom senere av gårde fra Norge enn planlagt, og har derfor vært seint ute på sesongen og møtt en del ruskevær i Nordsjøen og Den engelske kanal. Biscayabukta er et eget kapittel som ennå ikke er tilbakelagt, og der ligger høststormene i kø.

Nå har vi blitt liggende i Les Sables-d’Olonne lenger enn planlagt på grunn av sykdom og dårlig vær. Vi håper snart å sette seil mot neste stopp, som forhåpentligvis blir La Rochelle. Om planen holder eller må endres, gjenstår å se. Planer er tross alt bare forslag her på bølgene blå.

Fair winds,

Morten, Lisbeth, Oliver & Lille ⛵

Vi forlot vår hjemmehavn på Sortland 12. mai i pøsende regn og med nysnø på fjelltoppene. Vi hadde ingen andre planer enn å seile sørover, mot varmere farvann. «Planene blir til underveis» var vi enige om, og det har stemt godt. For når man legger ut på en slik reise, er det ikke bare vi to som bestemmer hvordan uka ser ut. Det gjør i hovedsak været og båten.

Noen steder har vi blitt liggende lenger enn tenkt, andre steder skulle vi gjerne ha blitt lenger. Grunnene har vært alt fra vær og båtproblemer til sykdom. Og sånn må det nesten være når man forflytter hjemmet sitt nedover langs norskekysten og deretter videre sørover langs Europas atlanterhavskyst.

Etter vel fem måneder på tur sitter vi igjen med mange fantastiske opplevelser og minner, men også med en håndfull nedturer og dårlige opplevelser. Det er slik livet er og når man velger en slik livsstil som vi har gjort nå, blir gjerne oppturene og nedturene forsterket. Én ting er likevel sikkert: Vi angrer ikke et sekund på at vi kastet loss.

Når ting ryker

Etter å ha hatt to fantastiske sommersesonger ombord og gjort mye vedlikehold og oppgraderinger fortløpende etter vi kjøpte Escape var vi fullstendig klar over at det fortsatt gjenstod mye å gjøre ombord og båten var fullpakket med deler og ting til prosjekter når vi kastet loss. Vi var likevel ikke helt forberedt på at de første utfordringene skulle melde seg før den første uka var omme. Oljelekkasje inne i Trollfjorden og ødelagt kartplotter halvveis over Vestfjorden stod absolutt ikke på lista over ting som skulle gjøres, men det løste seg likevel. Det samme gjaldt problemer med varmeveksler på motor og rulleforstaget til genoaen.

Menneskene underveis

Noen av de største høydepunktene på reisen så langt har vært menneskemøtene. Tilfeldige møter med nye, flotte mennesker som deler interessen vår og vil dele kunnskap og hjelpe. Noen har vi møtt flere ganger og holder fortsatt kontakt med, andre bare noen timer i samme havn.

Hadde vi ikke møtt Trond og fruen på Chrisantri i Eivindvik, og senere igjen i Tananger og Egersund, er det ikke sikkert vi hadde dratt til Rasvåg på Hidra. Da hadde vi heller ikke møtt ekteparet som anbefalte oss å ta kontakt med Andersen Yachting i Kristiansand, hvor vi fikk hjelp med rulleforstaget midt i fellesferien. På en holme utenfor Lillesand ble vi invitert over på båtprat og Irish Coffee av et erfarent seilerpar. Det var den beste vi har smakt, og vi fikk masse tips for seilasen videre. I Skagen møtte vi Linda, Vegard og hundene på Wilmus, og vi har satt stor pris på å kunne seile deler av strekket sammen med dem, helt fra Skagen til Concarneau. Nå ligger vi på hver vår side av Biscayabukta, men vi holder kontakten og sees nok igjen, selv om ingen av oss vet når.

Velkomsten i Blankenberge i Belgia glemmer vi aldri. Vi ankom etter vår lengste seilas så langt og etter at det var blitt mørkt. Mens vi var framme med lyskasteren for å finne en ledig plass, kom det 3–4 mannfolk for å hjelpe oss med fortøyningene og gi oss adgangskort til sanitæranlegget. Klokka var ti på en søndagskveld. Den velkomsten alene gjorde at vi bestemte oss for å bli noen dager. Havnemesteren var den hyggeligste vi har møtt, og vi traff to andre seilerpar som vi delte erfaringer og gode historier med.

De små øyeblikkene

Når vi tenker tilbake på de siste fem månedene, er det sjelden de store planene eller de tilbakelagte etappene som dukker opp først. Det er de små øyeblikkene. Sola som titter over horisonten etter den første nattseilasen. To spurver som bestemmer seg for å haike et lite stykke, og en katt som gjør alt for å fange dem. Delfiner som svømmer med båten, og tunfisk-stimer som får havet til å koke.

Lite søvn og slitne kropper blir fort glemt med god seilvind og rolig sjø. Da har vi kost oss maks. Det samme gjelder de små gledene på land, som den utrolig koselige frukt- og grønnsaksbutikken i Dieppe, eller vaskemaskin inkludert i havneleien, et gode det er langt mellom.

Nå i det siste har en slark i roret gitt oss hodebry og toalettet har fortsatt noen dager da det lever sitt eget liv, i tillegg til en vannlekkasje eller to. Sånn er det å legge avgårde på langtur med en eldre seilbåt. Det er ikke et spørsmål om hvis ting ryker, det er når og hva. Og når ting først skjer så må man bare gjøre det beste ut av situasjonen med det man har tilgjengelig.

Det er også øyeblikk vi gjerne skulle vært foruten, men som man må regne med. Feilmeldingen på navigasjonssystemet på det mest kritiske punktet i innseilinga til Norderney, med mye sjø og vind. Da vi var på feil sted ved kryssing av innseilinga til Rotterdam, hvor losen heldigvis var veldig hyggelig og vi beklaget så mye vi kunne. Og de gangene været endrer seg underveis uten å være meldt, da føler man seg fort liten i møte med naturkreftene.

Det er disse små øyeblikkene, ofte i krevende og stressende situasjoner, vi virkelig husker, og som gjør at vi vokser. Jo flere nautiske mil vi legger bak oss, jo mer ydmyke blir vi over at vi får leve dette livet, og innser hvor lite vi egentlig trenger for å ha det bra.

Hostinger Website Template by Pixelhaze